RSS

Samme, nye gamle

Hei

Sist jeg skrev her var jeg vikar i bibliotek.

Det er jeg fortsatt.

Sist jeg skrev var jeg sliten, og fikk stadig mer ansvar.

Slik er det fremdeles.

Læringskurven er uendelig og jeg blir ikke mindre sliten. Det er enormt mye å gjøre, og presset er stort. Akkurat nå sitter jeg på enda mer ansvar enn da jeg skrev her for snart to år siden.

I morgen er en ny dag, den første dagen hvor jeg har så mye ansvar jeg nesten ikke kan tro jeg er vikar med den typen oppgaver. At jeg begynte med dette ved hjelp av NAV. Frykten for å bli avslørt som en som ikke duger til noe er konstant. Jeg minner meg selv på at ofte må det faktisk være godt nok (for de svina, selv om de aldri er svin). Når er man egentlig god nok? Når man får fast ansettelse?

Jeg har vært på intervjuer nå. Det er i det minste noe. Men jeg når aldri opp. Jeg er dårlig på intervjuer.  Kanskje fordi jeg aldri føler jeg er god nok. Jeg ljuger til andre rundt meg og sier jeg ikke vil se søkerlister fordi jeg ikke vil vite konkurransen min. Sannheten er at om jeg hadde sett søkerlisten hadde jeg nok avlyst alle intervjuene jeg skulle på. Jeg vil ikke vite hvem konkurrentene mine er  – fordi det lamslår meg. En gang fikk jeg så panikk før et intervju at jeg kastet opp og gråt om hverandre timene før. Da avlyste jeg. Prestasjonsangsten er sterk. Følelsen av å ikke strekke til.  Å presentere seg selv for noen som skal vurdere å beholde deg på livstid er for meg ikke likt det jeg presenterer når jeg formidler. For det er det jeg gjør i hverdagen: formidler opplevelser. Da kan det være at å formidle seg selv blir en en del av pakka, men det vil aldri bli som å stille opp og si hvorfor du er det beste valget for noen andre. Jeg går ikke opp til kjæresten min og presenterer meg som best livspartner, på rekke med 150 andre. Han velger meg fordi han treffer meg og blir forelsket. Kan det være slik med en arbeidsgiver? Hvordan får man til slikt?

Jeg nærmer meg det magiske tallet nå. Tre år. Før var det fire, nå er det tre. Tre år og mitt liv kan begynne å handle om retten til fast arbeid. Det er mange av oss i systemet. Som har krav. I følge kontraktene mine er det april 2013 som er magisk. Lønnslippen sier juni. Det er uansett tre år. Men så kommer alle de andre faktorene, de som også spiller inn:

  • Det har ikke vært tre år med samme prosent
  • Det har ikke vært tre år med samme arbeidsoppgaver
  • Det har ikke vært tre år på nøyaktig samme sted
  • Men det er innenfor samme etat
  • Men det er innenfor samme bibliotekbransje (filialer and such)

Så hvordan teller man?

Jeg er ikke trygg. Ingen av oss er det nå. Overalt skrives det om økende arbeidsledighet. Jeg har kontrakt en god stund til. Men i løpet av året blir jeg utrygg. Derfor må jeg tenke. Ikke bare bli. Selv om det jeg vil: bli, være med på forbedringer og utvikler, snu omstillingen til en positiv prosess, være en medarbeider som bidrar til positivitet – selv om stemningen er sur som mugna melk iblant.

Akkurat nå lurer jeg jo på: hvordan får man en arbeidsgiver til å forelske seg i en medarbeider, faglig sett? Å se at denne kjæresten, den vil jeg ikke bare la slenge rundt lenger, hun vil jeg ha på livstid. Jeg ser jeg har sjansen, men det er jo ikke bare snakk om forelskelse lenger – nå er det om vi skal binde evig troskap, iallefall for mange mange år. Jeg har fremdeles tid, men ikke nok. Og plutselig …. er jeg enten inne eller ute.

 

 

 
 

Right here, right now

Om to måneder kan jeg feire et år med lønnet arbeid i bibliotek. Det er litt godt. Jeg vet at jeg har jobb ut april. Jeg håper sjansene mine videre er gode. Samtidig er jeg sliten. Glad, men sliten. Stadig mer ansvar, stadig mer tillit. Det er godt. Godt, og slitsomt.

Det er ikke så mye mer å si akkurat nå. Hvem vet når jeg poster noe her igjen? Kanskje når jeg får fast jobb?

 
Legg igjen en kommentar

Skrevet av den 13. februar 2014 i Ukategorisert

 

Mitt, ditt, vårt.

Så skal det skje. Igjen. Jeg knytter meg til dere igjen. Blir glad i dere igjen. Så er det farvel. Dette er det vikarlivet jeg ikke liker. Jeg er glad i nye steder, lære nye ting, bli inspirert av nye mennesker, men jeg savner å føle at jeg har hat lov til å kalle et sted mitt. Slik ting er nå føler jeg usikkerhet når jeg snakker om «vi», «oss», og «pulten min». Jeg vil gjerne være akkurat her. Og jeg vet minst fire som er gjerne vil ha meg der. Men det er ikke de som tar slike avgjørelser …

 
Legg igjen en kommentar

Skrevet av den 26. november 2013 i Ukategorisert

 

Noen ganger …

… vil man bare gå sin vei. Lukke seg inn i et rom, dytte seg selv mot veggen, sette seg hardt ned. Alene.

Noen ganger.

 
2 kommentarer

Skrevet av den 24. november 2013 i Personlig

 

Skam. Åpenhet.

For få minutt fortalte jeg det til enda en kollega. Fordi det var riktig. Jeg kan ikke si mer enn akkurat så, borrsett fra ja, det var veldig riktig. Og greit. Men som vi sa til hverandre: skam hindrer åpenhet. Det er fortsatt mye tabu rundt dette. Nå vet jeg også hvorfor dette føles som et sted det går an å være litt mer åpen om det på: fordi det er minst to til av «oss» her. 

 
5 kommentarer

Skrevet av den 15. november 2013 i Ukategorisert

 

Ditt blikk.

Jeg så du så meg. Så tittet vi igjen. Ja, hvem var du? Hvem er du?

I dag møtte jeg noen jeg ikke har sett siden slutten av forrige århundre. En person som møtte meg mens jeg var inspirert. Hun husket at jeg skrev på en bok, og spurte hvordan det hadde gått med denne. Hun hadde tenkt mye på meg, sa hun. Søkt etter meg på Facebook. Jeg fortalte at boka ble refusert. Hva gjorde hun? Jobber i forlag! Oh. Hm! Er ikke verden rar?

Øynene hennes. Det er de jeg husker best. Øyenene og smilet.  Hva ser du først? Her er det akkurat det: øynene og smilet. Blikket hennes. Det er her fortsatt. Så godt å se henne igjen! Hun har nå en forespørsel på Facebook.

 

På onsdag skal jeg i terapi igjen. Undres om jeg da skal nevne dette møtet? Fortelle om hvordan jeg følte jeg var. Den gangen hadde jeg noe.  Denne personen kjente meg i en fantastisk og inspirerende tid i mitt liv.  Det var det året jeg kom meg til hektene, hvor jeg fant virkelig gode venner, og turde å stole på de kreative kreftene i meg (oi, det hørtes ikke lite svulstig ut). Jeg husker ikke hvorfor vi ikke snakket sammen senere, men vi hadde ikke kontakt da det kom et nytt sammenbrudd (f33 recurrent depressive disorder … ). For første gang føltes den psykiske smerten på kroppen. Jeg ble så utrolig redd. Jeg bestemte meg for å søke hjelp. Denne gangen var det en kneik jeg ikke kom meg gjennom alene. Siden den gang har jeg hatt mildere episoder, men de har alltid vært trigget av veldig konkrete hendelser/situasjoner. Jeg har forandret meg gjennom alt dette. Hva vil hun se om vi gjenopptar kontakten nå? Vil jeg våge å fortelle om den boka jeg ikke har klart å fullføre? At jeg faktisk har to på lur, men ikke har nok tillit nok til fortellingen til å få den samlet sammen og gitt til noen å leve seg inn i?

 

 

 
Legg igjen en kommentar

Skrevet av den 3. november 2013 i Ukategorisert

 

The truth is out there (kind of).

Det har vært noen vanskelige, vanskelige uker. Dårlige tilbakemeldinger, flere gråtkvalte dager. Jeg har tatt meg sammen, møtt opp, ikke sviktet, Slag på slag i trynet, igjen og igjen.

Psykiateren spurte meg hvordan jeg holdt ut. Han sa han ikke forsto hvordan jeg fikk det til. Jeg ikke om jeg skjønner det selv. Men svaret mitt er omtrent som dette: jeg kan ikke legge meg ned. Det er ingen som redder meg. Jeg må videre, jeg må komme meg opp igjen, jeg må gå. Selv slagene kommer hele tiden, selv om det kan være broen jeg går over er en råtnende hengebro med et fall tilsvarende en fjellvegg rett ned. Himalaya.

Jeg går fordi jeg ikke vil være hjemme og gjøre intet. Jeg går fordi jeg ikke har noe annet. Jeg går fordi jeg har lyst til å gå der jeg går. Jeg går fordi jeg er glad i sønnen min og vil være sterk for ham, vise ham at det er mulig å være sterk. Jeg går fordi jeg går. Jeg går fordi jeg elsker møtene, de små opplevelsene som beriker sekundene mine, nærer min skjøre sjel.

Jeg spurte psykiateren min om hvordan det kan ha seg at jeg alltid møter disse «overordnede» menneskene som bare blir skuffet over meg.  Hvorfor er de ikke mer direkte med hvilke forventninger de faktisk har til meg? Hva er alt dette hemmeligholdet? Jeg husker ikke hva psykiateren min svarte. Kanskje han bare lyttet. Jeg husker jeg tenkte på en bok jeg har lest. En veldig viktig bok som får oppfølger neste år. Den heter «Fordi jeg fortjener det?», og er skrevet av en helt fantastisk dame som heter Kristin Oudmayer. I denne boka leser man fortellinger fra folk som har blitt mobbet. Jeg ble mobbet fra jeg gikk i andre klasse på barneskolen til langt utover ungdomsskolen. Noen av holdningene man møter når man blir mobbet er tanken om at man kanskje har gjort noe selv for å bli mobbet. Du har kanskje ikke vært helt vettug i oppførselen din, eller? Peller du deg i nesen må du jo regne med å bli mobbet og trakassert. Går du rart, ja, hallo, selvfølgelig blir du mobbet. Lær deg å gå da! Har du rødt hår? Jammen, hallo! Det kan du da ikke ha uten å bli mobbet! Vil du ikke bli mobbet må du farge håret ditt! Jeg snakker desverre om mobbing, ikke vennlig erting eller et dult i ryggen. Jeg snakker om å bli kalt heks, om å bli tatt hardt bakfra av en gutt et år yngre enn meg og bli «tørrjukket» midt i skolegården. Om å bli slengt i bakken så knærne blør etterpå. Fullstendig uprovosert. Om å kaste ball med jenter i klassen, og kaste som de andre, men bli skjelt ut fordi jeg gjorde det samme som en annen – men det var visst bare hun som fikk lov til det, og da jeg prøvde å forsvare meg hentet jentene gutta og fikk dem til å bli med på jagingen (som forøvrig endte med en kjip sekvens hvor jeg låste meg inn på do). Oppmuntret jeg dem til denne oppførselsen? Hva med dem gjorde at de følte de kunne være slik med meg? Jeg prøvde jo å forsvare meg. Det er ikke så lett å gjøre når man er ti år og de som herser med deg henter en hel gjeng bøllete gutter når du prøver å si ifra. Jeg kan ikke huske å ha sett en eneste voksen i nærheten. Oppmuntrer jeg nå, med masse voksne rundt meg, andre til å være kjipe med meg?

I hverdagen, i møte med lånerne, oppfatter jeg det faktisk som folk flest er kjipere mot de rundt meg enn når de snakker med meg. Når lånere er sure, eksempelvis fordi de ikke får låne uten lånekort, så er jeg ikke gretten tilbake. De kan få lov til å være sure, for all del, men det hjelper jo ingen av oss og det forandrer heller ikke saken. Sånn er det. Beklager. Too bad. Iblant er ikke livet som man vil. Slag i trynet. Et veldig lite et.

Nå skal jeg komme til saken, til tittelen på innlegget mitt. Hva er det med meg? Når jeg nok en gang sitter gråtende på kontoret til denne damen, den sjefen jeg roste i et innlegg for lenge siden, men som jeg nå ikke forstår meg på. Og jeg til slutt forteller det. At jeg har noe. At jeg får hjelp for det. At jeg går på medisin for det. Men jeg ber henne om å ikke si det til resten. Siden har jeg tenkt. Tenkt hardt. Kanskje det nå er på tide å dele sannheten. Kanskje det faktisk er riktig tid og sted nå. Fordi jeg fortjener det! Fordi jeg fortjener det?!?  Fordi jeg opplever at der jeg er nå så er det andre sannheter. Veldig, store, ømme, såre sannheter. Sannheter som gjør at jeg ser at jeg kan dele nå. Det er mulig. Ikke akkurat i dag. Ikke akkurat i morgen. Men snart. Før jeg eventuelt går videre. Fordi selv om et er en råsjans så er det riktig. Fordi det har skjed. Jeg må bare veie mine ord. Gi fortellingen den rette formidlingen. Øve litt. Så skal jeg gi dem den. Sannheten. Her inne fra.

 

Stikkord: , , , , , , ,