RSS

Alle disse tingene…

Alt man bare lar gå inn ett øre og ut ett annet, for å overleve.

Men så snur ordene og klatrer tilbake inn. De blir stående ved øret og hviske, minne deg på hvor dårlig du er. Noen sier medisin er en krykke. Jeg sier: medisinen er en dør som ikke slipper det dårlige inn.

Men medisin er også en krykke. En bandasje. En salve. For inne i hodet, og inne i hjertet, bak øyeeplet, overalt er det knekte elementer, bestanddeler som trenger en vaktmester som skrur, en byggmester, en godkjent entrepenør. Noen ganger er medisinen den rette vaktmesteren, men i tillegg trenger du noen som ringer vaktmesteren, som sier hva som er feil, en ekspert på det omtalte området. Vaktmesteren sier: nå må du ringe rørlegger, du må ringe låssmeden så de ordene ikke kommer inn, du må tilkalle elektrikeren for her har hele lyssystemet gått.

Første gang noen betegnet medisin som krykke ble jeg sint. Fordi jeg følte det ikke slik. Jeg følte det som et filter. Ulltøy mot kald vinter. Jeg tror opplevelsen er forskjellig, og at det mest personell med fag-utdannelse som velger begrepet krykke. Akkurat nå liker jeg begge uttrykkene. Fordi det er sant at jeg trenger hjelp til å gå, til å stå. Samtidig er det lett å si at det hjelper ikke å bare ha en krykke om ingen har sett på den reelle skaden: benet som må settes tilbake på plass, gipses, behandles. Men samtidig blir dette for enkelt. Medisin er også dører. Filtre. Små stillas inne i hodet. Men noen må se på de ulike medisinene og se hvilke som hjelper mot rasene i akkurat ditt hode. Det gjelder ikke tilkalle rørlegger om det trappen til underetasjen som har rast sammen.

Advertisements
 
Legg igjen en kommentar

Skrevet av den 14. mai 2017 i Ukategorisert

 

Å programmere seg selv

Da har det gått en uke siden jeg begynte på medisiner. Dette er vel fjerde gangen. Angsten og depresjonen har mildnet, og jeg klarer til en viss grad å omprogrammere meg selv til å lede meg selv ut av en del av det verste, de vonde følelsene som skal til å gripe fatt i meg. Men plutselig klarer jeg det ikke. Det er verst om kvelden, og om jeg våkner på natten -med angst. Jeg har ikke sovet ordentlig siden sist helg. Jeg har vival, men jeg har ikke villet bruke det når jeg skulle på jobb. I kveld skal jeg ta en før jeg legger meg. Jeg trenger å sove.

Hvordan programmerer man seg selv ut av denne typen ting? Før jeg begynte på medisiner var jeg opptatt av å ikke henge meg opp i ting, ikke lytte for mye til andres negativitet, og å se det morsomme i småting. Slikt ble stadig vanskeligere, og til slutt fungerte det ikke. Det jeg gjør nå er å prøve å finne ut hva som får meg til å slappe av. I går fant jeg en spilleliste med standard spa-pling-pling som faktisk fungerte. Vel: den fungerte ikke natt. Da prøvde jeg å se hva som roet meg ned.  Det første som kom var jobben jeg har elsket mest i hele mitt liv. Ikke nødvendigvis menneskene, men rommene. Tryggheten i trappene, gulvene, bordene, utsikten fra vinduene på en solskinnsdag. Jeg merket at bildene inne i meg fløt i takt med pling-plonget fra Spotify-lista. Det regnet utenfor vinduet. Det skinte sol. Og plutselig drømte jeg om en lunsj der jeg fortalte mine kolleger om ny-jobben, om hvordan jeg nå kan spise lunsj i en park, at vi har en kantine. Jeg husker smilene oss i mellom. Da klarte jeg å sove i to timer til. Morgenen kom og jeg var redd igjen. Jeg kunne ikke ha på musikk. Jeg måtte finne noe positivt. Jeg fant det ganske fort. Jeg elsker jo barnet mitt. Så jeg fant en god måte å vekke ham på, en som også gjør meg glad: kose litt med fotbladet hans, stryke over kinnet, rufse litt i håret. Han våknet, med et smil. Vi pratet, og startet dagen.

Du vet hvordan de sier at man ikke se på folk at de har det vondt? Mange er utrolig flinke til å programmere seg selv til å være positiv foran andre. For meg gjør det at jeg blir friskere. For andre kan det gjøre dem verre, kanskje fordi de ikke føler seg ekte. For meg er det viktig at det er noe ekte, at jeg ikke er en person som går for «fake it til you make it». Kanskje de rakner, kanskje ikke. Kanskje foran deg, kanskje ikke. Ofte er det noen du aldri ville trodd dette om.

 
Legg igjen en kommentar

Skrevet av den 5. mai 2017 i Ukategorisert

 

Progresjon

Hva skjer mens man venter på at medisinen skal fungere optimalt? De første dagene  følgte jeg meg ikke bare uttørket, jeg var også sløv. Jeg sov mye. Heldigvis var det helg. Angsten roet seg etter to dager, men kom tilbake igjen i går. Det er vanskelig å stå i den situasjonen når det i tillegg er første dag på jobb. Jeg måtte finne et sted å gjemme meg. Et sted hvor jeg kunne få det ut gråten, hente meg inn. Det klarte jeg. Når man har vært gjennom noen slike runder har man noen taktikker man vet fungerer. Ikke alt fungerer for alle. Råd er skumle å gi. Men det er viktig å gi seg selv rom, en mulighet til å forstå hva som skjer. Det som sjelden slår feil er å snakke om det. Men du må velge noen du vet du kan stole på.

Jeg hadde glemt hvor stygg angst og depresjonen er. Heldigvis har jeg ikke glemt hvordan det ser ut på den andre siden. Fordi jeg hadde glemt hvor groteske og meningsløse følelsene som tar over kan være er har jeg heller ikke lyst til å beskrive den her. Selv om jeg skulle ønske jeg slapp å oppleve dette nok en gang så er jeg glad jeg vet hvilke steg jeg kan ta for å bli bedre. Det virker som jeg kan det intuitivt. Men jeg blir redd når jeg vet det er mange tenåringer og andre som møter slikt for første gang og ikke skjønner hva som skjer, ikke vet hva de skal gjøre, ikke får hjelp. Det er forferdelig. En av tingene jeg ser på når jeg skal stemme er om noen bryr seg om de unge som møter slikt.  Og om noen støtter opp om at psykisk helse skal bli en større del av pensum i skolen er det et stort pluss. Fordi vi trenger mer, og oppdatert kunnskap om det. Mye av det som står i lærebøkene er generaliseringer ingen har godt av. Om du vil vite mer om slikt bør du lese/lytte/følge Linnea Myhre og Ingeborg Senneset. Selv om de i stor grad snakker om spiseforstyrrelser, gjelder mye av det de berører også behandlinger innen andre former for psykisk uhelse. Så våg å lytte til dem. Det er ikke farlig.

 
Legg igjen en kommentar

Skrevet av den 3. mai 2017 i Ukategorisert

 

Medisin

Jeg fikk resept på medisin samme dag som jeg sendte epost til psykiateren. Jeg hentet den etter jobb, og fulgte instruksen med å ta en om kvelden og så hver morgen.  Man kan si hva man vil om medisin og psykisk helse, men noen ganger er det nødvendig. Jeg skal ikke gå inn på detaljene om hvorfor. Dette er uansett ikke en diskusjonsblogg. Sist gang jeg sluttet på medisin gikk jeg på en lav dose, en såkalt hindre-tilbakefall-dose. Grunnen til at jeg sluttet var at apotekene sluttet å selge medisinen. Den var simpelthen ikke å oppdrive. Jeg husker ikke den konkrete årsaken, men det hadde med produksjon å gjøre. Jeg spurte psykiateren om det gikk bra å prøve seg uten en stund. Vi ble enige om å prøve. Det gikk i to år.

Hvordan merker man at man trenger medisin? Hvorfor kan man ikke bare ta den turen til treningssenteret, snu den vonde tanken, skjerpe seg, spise salaten, tvinge frem smilet, slutte å tenke så mye? Det er når man merker man er stuck og ikke kommer seg ut. Jeg tror folk har forskjellige terskler. Jeg har blitt gitt medisin før og ikke ville hatt det, av en lege som jeg hadde for lenge siden. Han skrev ut medisin, og ga ikke noe mer hjelp enn det. Slikt fungerer dårlig i lengden. Det er ikke uten grunn at man stadig leser om at medisin alltid bør gis i tillegg til et tilbud om samtale.

Jeg skal skrive det i sorthvitt: effektivitetsmessig er medisin  enkelt, samtale vanskelig. Ventelistene hos psykologer/psykiatere er lange. Min daværende lege tilbød meg ikke å ringe om det var noe, men noen gjør sikkert det. Om legen er noen man kan snakke med er det kjempebra, og bare å ta imot tilbudet. Min var en besservisser som aldri lyttet. Vi var uenige om en god del ting. Han sa «nei, du føler ikke dette, det er sånn her det er».  Slik har jeg hatt det mesteparten av livet. Forståsegpåere. Det kan ødelegge mye. Folk som mener de forstår, men faktisk ikke gjør det.  De kan høre og høre og høre, men aldri faktisk lytte. Fordi hodet er fullt av fordommer som de allerede tolker ut fra, og svarene  er allerede klare før du har snakket ferdig. Ikke vær en slik person. Våg å lytte. Den gangen jeg ikke trengte medisin ble jeg ikke bedre. Jeg trengte noen å snakke med, som kunne hjelpe meg med løsninger. Det gikk et år, og så fikk jeg det. Endelig. Det ble en tøff prosess, men det ordnet seg.  Den jeg kom til da er den jeg fortsatt går hos. Som jeg kan sende den eposten, og kan sende en sms om det er prekært. Jeg er heldig.

Så hvordan går det nå? Medisinen har iallefall begynt å jobbe. Jeg er veldig tørr i munnen, og sov i hele går. Litt spent på hvordan det skal gå når jeg begynner i den nye i jobben i morgen.

Mens jeg sov i går tok mannen seg av barnet, laget mat, og alt.   Jeg har vært heldig. Der var jeg åpen fra første stund. Da vi møttes og vi skulle til å bli et par fortalte jeg ham om det jeg går gjennom. Jeg har opplevd at folk flykter, at de misforstår, latterliggjør, mistenkeliggjør. Han gjorde ikke det. Han forsto. Jeg regner meg stort sett som frisk, og når jeg er syk vet jeg stort sett hvordan jeg skal bli frisk. Jeg kan fortelle meg selv at det går over, fordi jeg vet det er sant.

Nå skal jeg drikke nok et stort glass vann. Denne munntørrheten er ikke bra, men den er ingenting mot alt som medisinen virker mot.

 

 

 
Legg igjen en kommentar

Skrevet av den 1. mai 2017 i Ukategorisert

 

Fast jobb. Angst. Tilbakefall.

Hei dere.

Jeg vet ikke om dere er der ute. Er dere det?

Det har gått noen år nå.  Jeg har kjempet lenge. Så skjedde det: tilbudet om fast jobb. Endelig. Men lykken uteble. Jeg var nemlig syk igjen. Jeg hadde kjent på det i nesten et halvt år. Kjente gleden forsvinne. Kjente skyggene som kom stadig nærmere, gående bak meg, de sterke  og negative strålene inn til meg. I februar raknet det. Jeg måtte sykemeldes en uke. Jeg sa ingenting til sjefen om hvorfor. Jeg gråt åpenlyst på jobb. Jeg fortalte det til noen. De ble overrasket. Fordi jeg hadde skjult det. Fordi det er slik jeg overlever det. Men når det rakner så rakner det.

Fast jobb. Den dagen jeg var på intervju hadde jeg akkurat fått vite at en eks-kollega hadde tatt sitt eget liv.

Fast jobb. På et sted der de har rekord i lavt antall sykedager.  Jeg kommer til å herpe den statistikken.

Fast jobb. Men syk.

Til en kollega skrev jeg: det er som å kjøre seg selv  en makuleringsmaskin. Hun svarte: å fytterakkern’n!!

Til psykiateren skrev jeg: jeg trenger medisiner. Det er for lenge til neste gang vi sees.

Til mannen sa jeg: jeg trenger medisiner. Dette går ikke.

Jeg klarte to år uten.

Jeg er glad jeg har en psykiater jeg kan sende en mail.  Jeg kunne ha sendt en sms, men jeg tenkte det var bedre med en epost.  Jeg vil ikke at han skal sitte i sofaen hjemme og kose seg med familien, og så kommer det en sms som ødelegger stemninga.

Jeg er glad jeg har mannen min. Barnet mitt. Jeg er glad jeg får hjelp så dette ikke går utover barnet mitt. Jeg har et ansvar der. Et stort et. Det tar jeg ikke lett på. Det skal jeg love deg. Jeg kjenner det ansvaret.  Barnet mitt skal oppleve den gode moren. Og mannen min hjelper meg når jeg faller, og jeg hjelper meg når jeg faller og psykiateren min hjelper meg når jeg faller så all hjelp gjør at Barnet opplever god barndom. Stol på meg.  Beretning om beskyttelse.

 

Så, var det verdt det? Det har gått fem år nå. Fem års reise til fast jobb. Det burde ikke vært nødvendig. Det var loven som gjorde at jeg til sist fikk fast. Loven som gjør at jeg føler meg som en snylter. Fem års slit og innsats og jeg føler meg som en snylter.

Jeg skulle egentlig skrive et dikt. Fordi jeg så på sola som hang bak skyene. Jeg tror linjene skulle bli noe slikt som

Sola skinner
på en skråsikker himmel.

 
Legg igjen en kommentar

Skrevet av den 28. april 2017 i Ukategorisert

 

Samme, nye gamle

Hei

Sist jeg skrev her var jeg vikar i bibliotek.

Det er jeg fortsatt.

Sist jeg skrev var jeg sliten, og fikk stadig mer ansvar.

Slik er det fremdeles.

Læringskurven er uendelig og jeg blir ikke mindre sliten. Det er enormt mye å gjøre, og presset er stort. Akkurat nå sitter jeg på enda mer ansvar enn da jeg skrev her for snart to år siden.

I morgen er en ny dag, den første dagen hvor jeg har så mye ansvar jeg nesten ikke kan tro jeg er vikar med den typen oppgaver. At jeg begynte med dette ved hjelp av NAV. Frykten for å bli avslørt som en som ikke duger til noe er konstant. Jeg minner meg selv på at ofte må det faktisk være godt nok (for de svina, selv om de aldri er svin). Når er man egentlig god nok? Når man får fast ansettelse?

Jeg har vært på intervjuer nå. Det er i det minste noe. Men jeg når aldri opp. Jeg er dårlig på intervjuer.  Kanskje fordi jeg aldri føler jeg er god nok. Jeg ljuger til andre rundt meg og sier jeg ikke vil se søkerlister fordi jeg ikke vil vite konkurransen min. Sannheten er at om jeg hadde sett søkerlisten hadde jeg nok avlyst alle intervjuene jeg skulle på. Jeg vil ikke vite hvem konkurrentene mine er  – fordi det lamslår meg. En gang fikk jeg så panikk før et intervju at jeg kastet opp og gråt om hverandre timene før. Da avlyste jeg. Prestasjonsangsten er sterk. Følelsen av å ikke strekke til.  Å presentere seg selv for noen som skal vurdere å beholde deg på livstid er for meg ikke likt det jeg presenterer når jeg formidler. For det er det jeg gjør i hverdagen: formidler opplevelser. Da kan det være at å formidle seg selv blir en en del av pakka, men det vil aldri bli som å stille opp og si hvorfor du er det beste valget for noen andre. Jeg går ikke opp til kjæresten min og presenterer meg som best livspartner, på rekke med 150 andre. Han velger meg fordi han treffer meg og blir forelsket. Kan det være slik med en arbeidsgiver? Hvordan får man til slikt?

Jeg nærmer meg det magiske tallet nå. Tre år. Før var det fire, nå er det tre. Tre år og mitt liv kan begynne å handle om retten til fast arbeid. Det er mange av oss i systemet. Som har krav. I følge kontraktene mine er det april 2013 som er magisk. Lønnslippen sier juni. Det er uansett tre år. Men så kommer alle de andre faktorene, de som også spiller inn:

  • Det har ikke vært tre år med samme prosent
  • Det har ikke vært tre år med samme arbeidsoppgaver
  • Det har ikke vært tre år på nøyaktig samme sted
  • Men det er innenfor samme etat
  • Men det er innenfor samme bibliotekbransje (filialer and such)

Så hvordan teller man?

Jeg er ikke trygg. Ingen av oss er det nå. Overalt skrives det om økende arbeidsledighet. Jeg har kontrakt en god stund til. Men i løpet av året blir jeg utrygg. Derfor må jeg tenke. Ikke bare bli. Selv om det jeg vil: bli, være med på forbedringer og utvikler, snu omstillingen til en positiv prosess, være en medarbeider som bidrar til positivitet – selv om stemningen er sur som mugna melk iblant.

Akkurat nå lurer jeg jo på: hvordan får man en arbeidsgiver til å forelske seg i en medarbeider, faglig sett? Å se at denne kjæresten, den vil jeg ikke bare la slenge rundt lenger, hun vil jeg ha på livstid. Jeg ser jeg har sjansen, men det er jo ikke bare snakk om forelskelse lenger – nå er det om vi skal binde evig troskap, iallefall for mange mange år. Jeg har fremdeles tid, men ikke nok. Og plutselig …. er jeg enten inne eller ute.

 

 

 
 

Right here, right now

Om to måneder kan jeg feire et år med lønnet arbeid i bibliotek. Det er litt godt. Jeg vet at jeg har jobb ut april. Jeg håper sjansene mine videre er gode. Samtidig er jeg sliten. Glad, men sliten. Stadig mer ansvar, stadig mer tillit. Det er godt. Godt, og slitsomt.

Det er ikke så mye mer å si akkurat nå. Hvem vet når jeg poster noe her igjen? Kanskje når jeg får fast jobb?

 
Legg igjen en kommentar

Skrevet av den 13. februar 2014 i Ukategorisert