Jeg fikk resept på medisin samme dag som jeg sendte epost til psykiateren. Jeg hentet den etter jobb, og fulgte instruksen med å ta en om kvelden og så hver morgen. Man kan si hva man vil om medisin og psykisk helse, men noen ganger er det nødvendig. Jeg skal ikke gå inn på detaljene om hvorfor. Dette er uansett ikke en diskusjonsblogg. Sist gang jeg sluttet på medisin gikk jeg på en lav dose, en såkalt hindre-tilbakefall-dose. Grunnen til at jeg sluttet var at apotekene sluttet å selge medisinen. Den var simpelthen ikke å oppdrive. Jeg husker ikke den konkrete årsaken, men det hadde med produksjon å gjøre. Jeg spurte psykiateren om det gikk bra å prøve seg uten en stund. Vi ble enige om å prøve. Det gikk i to år.
Hvordan merker man at man trenger medisin? Hvorfor kan man ikke bare ta den turen til treningssenteret, snu den vonde tanken, skjerpe seg, spise salaten, tvinge frem smilet, slutte å tenke så mye? Det er når man merker man er stuck og ikke kommer seg ut. Jeg tror folk har forskjellige terskler. Jeg har blitt gitt medisin før og ikke ville hatt det, av en lege som jeg hadde for lenge siden. Han skrev ut medisin, og ga ikke noe mer hjelp enn det. Slikt fungerer dårlig i lengden. Det er ikke uten grunn at man stadig leser om at medisin alltid bør gis i tillegg til et tilbud om samtale.
Jeg skal skrive det i sorthvitt: effektivitetsmessig er medisin enkelt, samtale vanskelig. Ventelistene hos psykologer/psykiatere er lange. Min daværende lege tilbød meg ikke å ringe om det var noe, men noen gjør sikkert det. Om legen er noen man kan snakke med er det kjempebra, og bare å ta imot tilbudet. Min var en besservisser som aldri lyttet. Vi var uenige om en god del ting. Han sa «nei, du føler ikke dette, det er sånn her det er». Slik har jeg hatt det mesteparten av livet. Forståsegpåere. Det kan ødelegge mye. Folk som mener de forstår, men faktisk ikke gjør det. De kan høre og høre og høre, men aldri faktisk lytte. Fordi hodet er fullt av fordommer som de allerede tolker ut fra, og svarene er allerede klare før du har snakket ferdig. Ikke vær en slik person. Våg å lytte. Den gangen jeg ikke trengte medisin ble jeg ikke bedre. Jeg trengte noen å snakke med, som kunne hjelpe meg med løsninger. Det gikk et år, og så fikk jeg det. Endelig. Det ble en tøff prosess, men det ordnet seg. Den jeg kom til da er den jeg fortsatt går hos. Som jeg kan sende den eposten, og kan sende en sms om det er prekært. Jeg er heldig.
Så hvordan går det nå? Medisinen har iallefall begynt å jobbe. Jeg er veldig tørr i munnen, og sov i hele går. Litt spent på hvordan det skal gå når jeg begynner i den nye i jobben i morgen.
Mens jeg sov i går tok mannen seg av barnet, laget mat, og alt. Jeg har vært heldig. Der var jeg åpen fra første stund. Da vi møttes og vi skulle til å bli et par fortalte jeg ham om det jeg går gjennom. Jeg har opplevd at folk flykter, at de misforstår, latterliggjør, mistenkeliggjør. Han gjorde ikke det. Han forsto. Jeg regner meg stort sett som frisk, og når jeg er syk vet jeg stort sett hvordan jeg skal bli frisk. Jeg kan fortelle meg selv at det går over, fordi jeg vet det er sant.
Nå skal jeg drikke nok et stort glass vann. Denne munntørrheten er ikke bra, men den er ingenting mot alt som medisinen virker mot.
